Id al fitr vs. Den kristne jul.

Innledning

Jeg har valgt å skrive om Kristendommen og Islam, da de er de største religionene i verden. Norge har utviklet seg til ett flerkulturelt samfunn, som består av ulike folkeslag, og av disse består mange av muslimer. Det vil si at det er mange elever i skolen som har muslimsk bakgrunn, og da syntes jeg at det er viktig å vite noe om bakgrunnen deres. Det er viktig å vite hvordan de tenker ut ifra deres religion, da religionen er av stor betydning for de fleste muslimer. I denne oppgaven skal jeg sammenligne høytiden id al fitr med den kristne julen, og vise hva de to høytidene uttrykker. Deretter kommer jeg til å sammenligne disse religionene ved å parallellisere Jesus posisjon i Kristendommen, mot Koranens stilling i Islam.

I dag består verdens befolkning av 5,7 milliarder mennesker. Av disse består ca. 1,7 millioner av muslimer, og kristendommen av 2 milliarder. Islam er den yngste av de tre monoteistiske religionene, mens kristendommen er den nest eldste (Lunde, 2002:8).

Siden jeg skal skrive om høytider syntes jeg at det er viktig å begynne med å fortelle kort hvordan de to religionene følger kalenderåret. Muslimene følger ikke den vestlige kalenderen slik kristne gjør, men de har en ren månekalender. Måneåret er 10-11 dager kortere enn solåret, så høytidene flytter seg tilsvarende bakover til den vestlige kalenderen. Høytidene kan heller ikke fastsettes på forhånd, da festen begynner først når nymånen observeres. Muslimenes tidsregning begynner med Muhammeds utvandring fra Mekka i 622.

De kristne følger derimot den vestlige kalenderen som opprinnelig bestod av ti måneder. Men ble utvidet til 12 måneder av Julius Cæsar i 46 f.a.t. Han forlot månekalenderen og organiserte månedene ut ifra soleåret. Slik ble månedene knyttet til faste årstider, likedan vi kjenner kalenderen i dag. (Børresen, 1997:22).

Høytider

”I alle kulturer og religioner er det spesielle dager som skiller seg ut fra hverdagene. Disse dagene kaller vi høytider og fester. Til disse dagene er de knyttet både religiøse og ikke- religiøse handlinger: gudstjeneste, faste, bønn, offer, lesing av hellige tekster, sosialt samvær, god mat, lek, dans, musikk, sang, gaver, nye klær, rene hus og pynt”. (Børresen, 1997:9). Ved disse festene har det ofte med historiske hendelser å gjøre. Ofte er det konkrete hendelser som det gjøres ”til minne om”, men også som skjer nå. Høytidsfeiringene er med på å skape felleskap og vise sentrale sider ved seg selv og ens omgivelser.

Id al fitr

Det er fem grunnleggende prinsipper i islam som alle har sitt utspring fra Koranen. Disse prinsippene er trosbekjennelsen, bønnene, betalingen av zakah, fasten og pilegrimsreisen. Disse prinsippene kalles de fem søylene og er vesentlig både i den islamske lære og i det dagligdagse liv. Denne oppgaven handler blant annet om høytiden id al fitr som er avslutningen av fasten, ramadan.

I denne måneden skal man verken spise, drikke, røyke eller ha seksuell omgang. Dette gjelder fra det tidspunkt det er mulig å skille en hvit tråd fra en sort om morgenen, til sola har gått ned om kvelden. Måneden ramadan er den helligste tiden i det muslimske året. (Rian og Eidhamar, 1997:167). Overholdelsen av fasten forener alle muslimene og skaper stor sosial samhørighet. ”Målet med fasten er å undertrykke sine lyster og komme nærmere Gud ved å rense seg selv gjennom selvfornektelse”. (Lunde, 2002:40).

Id al fitr blir feiret den første dagen i den 10. måneden Shawal, dvs. ved første nymåne etter den niende måneden Ramadan. Denne høytiden avslutter fastemåneden Ramadan, hvor Muhammed fikk Koranen åpenbart. I denne høytiden gir man pengegaver (idi), ber bønn i moskeen, man får nye klær og spiser god, søt mat. Id al fitr ble stiftet av profeten Muhammed selv, og er en av de viktigske muslimske høytidene. (Børresen, 1997:102). I Norge i de periodene ramadan faller på sommeren, kan muslimene bare spise ett måltid- på natten. For mennesker som ikke er med i denne religionen virker dagene i denne perioden veldig vanskelig. Men ifølge muslimene er nettene til gjengjeld preget av fest og glede og skaper tilhørighet mellom hverandre.

Men ikke alle muslimer må følge fasten. Barn før ca. tiårsalderen, gamle som er for svake blir fritatt for fasten behøver ikke å følge fasten. I tillegg kan fasten utsettes hvis man er syk, gravid eller ammer. ( Rian og Eidhamar, 1997:168).

Påbudet om fasten står i Koranen Sure 2, 181,183:

I måneden ramadan, hvori Koranen ble åpenbart som ledelse for menneskene, som Ledelsens klare ord, og som Kriterium for vrangt og rett, de av dere som er til stede i den måneden skal faste i den. Om noen er syke eller skal på reise, skal han faste et antall andre dager. Gud vil gjøre det lett for dere, ikke vanskelig, og slik at dere kan fullføre dagtallet, at dere må prise Gud fordi Han leder dere- at dere må vise takknemlighet. Det er tillatt for dere å ha omgang med deres hustruer om natten under fasten. De er en kledning for dere og dere for dem. Gud vet at dere har skapt misforståelser hos dere selv, og Han har vendt sin nåde mot dere og har dere unnskyldt. Så nu kan dere være sammen med dem, og søke det som er Guds ordning for dere. Spis og drikk til en hvit tråd kan skilles fra en sort i daggryet. Så skal dere fullføre fasten til kvelden, og ikke ha omgang med kvinner, idet dere samles i moskeene. Dette er de grenser som Gud har satt, så kom dem ikke for nær. Således klargjør Gud sitt ors for menneskene- at de må bli gudfryktige.

Julen

Julen er årets fremste kirkelige og folkelige fest med adventstiden, julaften, romjulen og nyttårsaften i sentrum. Skikken med å markere Jesus fødsel ble innført en gang mellom år 200 og 300. ”En sekt innen kristendommen, gnostikerne, laget en fest som var tidsfestet til natten mellom 5. og 6. januar. For gnostikerne var Jesu dåpsdag hans virkelige fødselsdag, for det var gjennom denne dåpen at han ble Guds sønn. For urkirken var gnostikerne en stor trussel og at moderkirken skulle overta høytider fra denne sekten, kom ikke på tale. Men på slutten av 200- tallet var den teologiske splittelsen nærmest fullstendig eliminert og skikken ved å markere Jesu dåp ble innført også av kirken en gang mellom år 200 og 300”( Hodne og Wiersholm, 1982:14). I en annen kilde står det at gnostikerne var forskjellige religiøse og filosofiske grupperinger. De mente at den guden som hadde sendt Jesus, måtte stå høyere enn jødenes skapergud. Gnostikerne hadde også en egen lære om at ”rett kunnskap kunne frelse menneskene” (Sødal, Haanes, Hodne, Leer- Salvesen, Skottene, 2004:24).

Hvorfor kirken ble så interessert i å få til en egen bursdag for Jesus, kan man fundere på. Det har blitt spekulert på om julen ble et middel til å styrke kirkens stilling i en strid med økende åndelig forvirring og ulike konkurrerende livssyn og religioner. I følge kristendommen 1, står det at de første kristne ”ikke la særlig vekt på feiringen av Jesu fødsel”. Videre står det at 25. desember var Solens dag, og da paven valgte nettopp denne dagen forklarte han at ”Kristus er vår sol”. Ved å feire julen, formidler man videre fortellingene om Jesus videre i generasjoner (Sødal, Sandnes, Eidhamar, 2004: 170). På fredligere tider hadde kirken stor vekst av medlemmer, og av pedagogiske årsaker var det nødvendig med faste helligdager, da vesentlige deler av kristendommen fikk ekstra oppmerksomhet. Konsekvensen ved å innføre en ny kirkefest var at man måtte fastsette nøyaktig dato for Jesu fødsel. Datoen ble fastsatt til den 25. desember. Datoen for fødselen virker veldig tilfeldig, da det ikke står noe i bibelen som fastsetter akkurat denne datoen. Bakgrunnen for at nettopp denne datoen, spekuleres det i om at det forelå kirkepolitiske årsaker bak. Mithrakulten var en religion kristendommen konkurrerte mot, og var utbredt i Roma på denne tiden. Kulten feiret Mithra de 25. desember, solgudens fødselsdag. Siden soldyrkingen og 25. desember stod sentralt innenfor flere livssyn, ble da solsymbolikken overført på Kristus. ”Ved å overføre Jesu fødselsdag til samme dag, utfordret kirken både keiserdyrkelsen (som også foregikk på denne tiden) og mithrakulten. (Hodne og Wiersholm, 1982:19).

I løpet av begynnelsen på 400- tallet, ble hele kristenheten enig om å feire Kristi fødsel den 25. desember. Før Norge ble kristnet var jul en hedensk midtvintersfest. Man mener festen begynte den 13. januar, men det er ikke så mye vi vet om denne feiringen. ”Det offisielle innholdet i julefeiringen ble ikke forandret med reformasjonen, men ytringsformene- særlig de folkelige – forsøkte de lutherske prestene å endre på. Kirken forsøkte å gjenreise det kristne innholdet i julefeiringen. I samband med statsmakten fikk kirken gjennomført en del påbud som skulle bedre og heve den religiøse tilstand i riket”(Hodne og Wiersholm, 1983:23). I dag feirer de kristne jul ved å spise god mat, gi hverandre gaver og synge julesanger. De kristne feirer julen forskjellig, men det viktigste budskapet, er at Gud gav menneskene sønnen hans, til å passe på dem.

Koranens stilling i islam

Da temaet i denne oppgaven er blant annet høytider, feiringen av fasten, er det viktig å finne ut hvorfor akkurat dette er så sentralt i islam. I åpenbaringen av Koranen står det at muslimene skal faste i en` måned. ”Den første åpenbaringen kom i måneden Ramadan, og denne måneden ble senere utpekt som fastemåned til minne om Koranens nedsendelse” (Vogt, 1993:89). Her ser vi at Koranen blir kalt åpenbaringen, og at den har en meget sentral posisjon i religionen. Jeg vil påstå at Koranen har den samme posisjonen i islam, som Jesus har i Kristendommen. Dette er en konklusjon jeg har kommet frem til, og som jeg skal få frem i oppgaven.

Koranen har en så stor rolle at den helst skal stå plassert over de menneskene som sitter i rommet. Kvinner som har menstruasjon, som er urene, har ikke lov til å ta på boka. Koranen som ble til for så mange år siden, er til og med grunnloven i de muslimske landene.

”Koranen er islams hjerte. Her forkynnes budskapet om en` Gud med uovertruffen religiøs og poetisk kraft, boken er utgangspunktet formystikerens meditasjoner over Gud som lys, - like meget som den kan anvendes som grunnlov i dagens Saudi- Arabia (Vogt, 1993:102) Ordet koran kommer fra det arabiske verbet qara`a, som betyr å lese eller å resitere. Ordet koran viser til en hellig bok eller en hellig skrift, og er delt inn i 114 surer eller kapitler. De ”lærde” mener at teksten i boka er uoversettelig, og at Koranen alltid må leses og læres på orginalspråket. ”Koranen er et hellig skrift, omgitt av en lang rekke renhetsforskrifter, og det finnes en hel litteratur om hvordan et eksemplar av boken skal behandles” (Vogt, 1993:106).

Dette skiller Islam fra Kristendommen. I kristendommen er det viktigste budskapet troen på Gud, og Kristus åpenbaring, Bibelen er mer inspirerende tekster, mens i islam er det inkarnerte Ordet, selve koranteksten, ordet som ble tekst som er viktig. De kristne oppga Jesu talespråk for gresk og latin, konsekvensen av dette var at Jesu ord, slik de en gang ble uttalt, gikk tapt. Mens i islamsk sammenheng ville dette vært utenkelig å oppgi arabisk, også i en ikke- arabisk språklig sammenheng. Hvis man vil bli hørt i samfunnet, må man henvise til Koranen for å forsvare og rettferdiggjøre sine handlinger, sine verdier og valg (Vogt, 1993:108,109). Slik er det ikke i kristne samfunn, det er ingen som må forsvare handlingene sine med hjelp av bibelen. Bibelen er mer som en rettesnor, skikk og bruk regler, som samfunnet følger.

Islam betyr underkastelse av Guds vilje, og det er Guds vilje som står i Koranen. Det var Muhammed som mottok åpenbaringen i Mekka og Medina. Men da han plutselig døde i 632, fantes det ingen fullstedig nedskrevet korantekst som profeten hadde godkjent. Abu Bakr, den første kalifen, lot profetens egen skriver, Zayd ibn Thabit, ta ansvaret for nedskrivingen. Han samlet inn alt eksisterende materiale, som han deretter skrev ned på løse blader. Siden ble oppstod det krig om riktig ordlyd og lesemåter av surer som hørte med i den rituelle bønnen. For å unngå dette, skal kalif Uthman ha oppfordret den samme Zayd ibn Thabit til å lage en offisiell tekst. ”Zayd tok utgangspunkt i ”bladene”, og sammen med utvalgte menn fra Mekka, som alle snakket samme arabisk dialekt som profeten, ble den endelige tekstversjonen etablert”(Vogt, 1993:103). Muslimene mener at Koranen er ”uskapt”, og en del av Guds eget vesen og et fullkommet uttrykk av Guds ord. Når Koranen er evig og en uforanderlig tekst, vil den regulere hele det muslimske samfunnet, uavhengig av alle sosiale endringer. ”En debatt om Koranen ville oppfattes som et angrep på fellesskapet, som ville forsvare seg med en slik energi at det ville tilintetgjøre individet”(Vogt, 1993:113). Jeg mener at muslimene viser en dobbelmoral, da Koranen anklager jøder og kristne for å tukle med det originale guddommelige budskapet, mens andre religioner ikke får stille spørsmålstegn ved det muslimske innholdet.

Jesu stilling i kristendommen

Her har jeg tenkt til å sammenligne Jesus med Koranen, men først vil jeg fortelle kort om Bibelens stilling i Kristendommen. Bibelen kan ikke sammenlignes med stillingen som Koranen har i islam. I følge Valen- Sendstad (Valen- Sendstad, 2000:84) mener han at ”Skriften er en kilde. Den er ikke en lærerbok der man henter opplysninger. Forfatterne kjente ikke til moderne historieskriving. De kontrollerte ikke kildene sine ved å hente frem uavhengige kilder”. ”En er ikke opptatt av Jesu naturer, av menneskelige og guddommelig natur, men av det Jesus sier, gjør og blir utsatt for”(Valen- Sendstad, 2000:235). Disse to utsagna beskriver godt at de fleste kristne tror ikke at alt som står i Bibelen er historisk korrekt, men at det håpet og hva kristendommen står for, som er sentralt. ”Troen lærer imidlertid mennesket å vurdere i lys av nye livsverdier, verdier som en er overbevist om, og som derfor engasjerer seg i, også intellektuelt”(Moe, 1997:60).

Det er vanlig å anslå at Jesus ble født mellom 4 og 7.f. Kr. Han ble født i Betlehem, sør for Jerusalem. Valen- Sendstad (Valen- Sendstad, 2000:182) skriver at Gud sendte sin sønn fra den himmelske verdenen, for å nedkjempe gudsfiendtlige makter. Han vokser opp i Nasaret og blir opplært i likhet med andre. Men allikevel er han annerledes. Han motstår fristelser, og at det tyder på at han var på Guds side og dødskreftene på vikende hånd. Her forstår vi at Jesus har en stor rolle i Kristendommen. Det at Gud sender sin eneste sønn ned til jorden er enestående, og viser at Gud har stor kjærlighet til menneskene. I Det gamle testamentet er det omtalt flere steder om en storhet av en person som skal komme ”Han er den som har all makt. Og han er den ”stjerne som skal stige opp av Jakob” (4 Mos 24,17) ”Han skal åpenbare seg i sin storhet som en ”menneskesønn””( Dan 7, 13) De første kristne mener at det er Jesus som er denne menneskesønnen, og denne grensesprengende personen. Det er stor sannsynlig at han er det, for er ikke så mange andre personer som ligner denne personen i Bibelen enn Jesus. Man kan kanskje tenke seg at det kan være Den Hellige Ånd også, men det blir bare løse tanker.

I bibelen blir ofte Jesus omtalt som ”Messias”. ”Ordet Messias betyr ”den salvede” og henspeiler først og fremst til Israels konger som ble salvet med olje ved sin kongeinnsettelse” (Moe, 1997:106). Dette viser at Jesus har en meget sterk posisjon, og at han blir sammenlignet med en konge. ”Det at Kristus ble ”født” av Faderen før all tid, betyr ganske enkelt at Kristus- som de øvrige guddomspersoner- har sin eksistens i det guddommelige. Det siktes altså ikke til en tid da han ikke eksisterte. Han er nemlig ”fra evighet””( Moe, 1997:110). Moe skriver her at Jesus har på en måte alltid eksistert, noe som er vanskelig å forstå når man leser juleevangeliet, som forteller om Jesu fødsel. Her forstår man at Jesus ble født i Betlehem, som er anslått til å være mellom 4- 7 f. Kr, og at han ikke har eksistert før denne fødselen. Det at Jesus er guddommelig behøver nødvendigvis ikke å bety at han alltid har eksister, men at han er hellig, og en frelser for menneskene.

Kilder:

Rian, Eidhamar, Jødedommen og islam, 2003, Høyskoleforlaget.

Hodne, Wiersholm, Glædelig jul! Glimt fra julefeiringens historie, 1982, Universitetsforlaget.

Børresen, Høytider og høytidsfeiring, 1997, Tano Aschehoug.

Lunde, Islam, tro, kultur, historie, 2002, N.W. Damn & Søn.

Sødal, Sandnes, Eidhamar, Kristendommen 1, 2004, Høyskoleforlaget.

Sødal, Haanes, Hodne, Leer- Salvesen, Skottene, Kristendommen 2, 2004, Høyskoleforlaget.

Kari Vogt, Islams Hus, 1993, Cappelens Forlag.

Valen-Sendstad, Hva er kristen tro?, 2000, Høyskoleforlaget.

Steinar Moe, Tro og lære, 1997, Novus Forlag.